Friluftsliv

Om idretten randonee

Norge i sentrum

Randonee er en internasjonal sport, men det er fortsatt Norge som er i sentrum. Som alltid, for så vidt. Dette er fordi Norge har en helt unik natur med utallige fjelltopper langs hele lengden av landet. Fra de sørligste spissene til de nordligste viddene – man finner alltid et spennende sted å utforske med ski på bena. Landet vårt har brukt disse fjellene og åsene til sin fordel i mange hundre år, men det er først nå at turismen virkelig tar av. Hæren har satt ut på ukelange fjellturer gjennom den norske naturen i alle år, og etter hvert ble det oppdaget at fjellturer med ski like gjerne kunne være en sport. For det er ikke enkelt – det tar mange års trening for å virkelig kunne mestre randonee. Randonee er det internasjonale navnet på våre fjellturer, og Norge vant den siste OL-konkurransen i 1928. Siden dette har randonee vært en anerkjent idrett, dog med stadig skiftende popularitet. I noen år ble randonee helt borte fra det internasjonale idrettsuniverset, men nå er trenden tilbake og stadig flere mennesker kommer til Norge for å prøve seg på våre berømte fjorder og fjell.

 

En ultimat test

Randonee tvinger utøverne til å tøye sine grenser i det uendelige, derfor ble den så raskt anerkjent som en øvelse. Det norske militæret viste hele verden en blanding av langrenn og alpint, der bena jobber like hardt som resten av kroppen og orienteringen er like viktig som alt annet. Noen mener at dette er den ultimate testen for idrettsutøvere, men at vanskelighetsgraden er såpass høy at sporten ikke kan finne veien tilbake til OL-programmet. For randonee er ekstremt tærende på kroppen. Man må være godt forberedt og gjøre seg klar til en heftig test. Presset er stort, og selv konkurransedyktige utøvere er kjent for å miste bevisstheten første gang de setter ut mot fjelltoppene. Det psykologiske bak randonee kan også være en av grunnene til at idretten ikke er en del av De olympiske leker. For jo høyere man kommer, desto mindre vil man snu. Selvfølgelig vil erfarne nordmenn forstå nøyaktig når det er på tide å sette utfor på veien ned igjen, tilbake mot startpunktet – men ivrige nybegynnere som går tur i fjellet for første gang vil gjerne tøye grensene. Slik ender man opp med svimmelhet og knapt nok krefter til å ta seg ned igjen fra fjellet. Husk at man også blir sliten av turen nedover – selv når man bruker heisene oppover. Utøverne må derfor finne en perfekt balanse mellom energibruken i de to ulike delene av et randoneeløp.

 

Trenger ikke fjell

Selv om det er både vakkert og krevende å ta seg opp et fjell med ski på, kan man også praktisere randonee uten fjell. Når mesterskap i sporten organiseres i tettsteder og byer, legger man gjerne frem store snøhauger i en gate eller park. Slik må utøverne klatre oppover ti-tolv meter med jevne mellomrom. Dermed må man bruke store mengder av energi og lære seg å balansere dette. Det finnes flere mesterskap og turneringer her i Norge, noe vi kommer til i en annen artikkel. Men når sprinten avholdes i Tromsø sperrer man av deler av byen og bruker parkeringsplasser til de store snøhaugene. Dermed kan folk stå rundt og heie på sine favoritter mens selve utøverne får et ekstra press på seg til å gi alt. Dessuten minimerer man risikoen for helseskader, siden man alltid har hjelp tilgjengelig dersom nødvendigheten oppstår. Leger og trenere følger med, side om side ved dommerne og fansen. Randonee er på vei tilbake, og vi vil stadig se flere turneringer i norske byer. Følg med på vår hjemmeside for å holde deg oppdatert på idretten randonee!

Privacy Policy